Før var det enkelt. Du kunne velge norsk oljebasert kvalitetsmaling, og det holdt som bare juling. Plastmalingen stengte fukt inne og det ble råte. Men nå er det nye tider, oljemalingen er ikke lenger hva den var. Den skal være snill nå, mot miljøet, og mot mugg, sopp og alt det andre. Samtidig har det kommet en oppsjø av blandingsprodukter som ingen helt vet hva er for noe.
Så vi må finne ut, svinaktig fort: hva er minst dårlig?
Ellers: “En undersøkelse foretatt av Beckers viser at vi nordmenn er mest opptatt av hus og natur i omgivelsene når vi velger farge til huset. Dette i motsetning til svenskene som stort sett maler huset i samme farge som det var før, og danskene som lar trender styre sitt fargevalg.” (ifi.no)
Da jeg søkte etter informasjon om LED-belysning og annet, oppdaget jeg at man i Norge har kommet langt. LED anvendes i nye operaen og det er nesten ikke grenser for hvor bra det har blitt. I Sverige derimot, er det skralle greier, ingen ser ut til å ville ha noe særlig med LED å gjøre, man sier det ikke er bra nok, og kanskje om et år eller to. Vent et par år, sier de.
Samme når det gjelder datanettverk, det digitale hjem, og et par andre ting som jeg var nødt til å undersøke. Det blir konvensjonelt. Mens nordmenn var først på facebook. Alltid tidlig ute.
Og her kommer poenget, som jeg pønsket ut nå mens jeg satt på do i dag tidlig: Nordmenn er åpne, søkende, nysgjerrige på andre kulturer, ny teknologi, nye måter å gjøre ting på. Ser vi på Volvo og SAAB, er grunnverdiene sikkerhet (selv om SAAB gjør tøffe ting også!). Vi behøver ikke se lenger enn til populærmusikken … det gjenspeiler en holdning.
Trend 2008: Husholdningsapparater som piper. Det er som om de sier, heisann, det ble visst ikke noe av alle de stilige tekniske løsningene som vi hadde håpet på, men hei, vi har hvertfall fått pipelyder, gjett om vi er høyteknologiske!
Vaskemaskin og tørketrommel, piper når de er ferdige. Oppvaskmaskin piper når den er ferdig, og fortsetter å pipe som om det skulle være en veldig viktig ting. Mikrobølgeovn piper for å fortelle at den snart er ferdig. Brødbakemaskin piper både når den starter, når den har kommet omtrent halvveis, når den snart er ferdig, og når den er ferdig. Robotstøvsugeren piper når den rygger (!) og forøvrig når den har satt seg fast bak en dør eller om den skulle finne veien tilbake til oppstillingsplass. Det piper overalt og som regel vet vi ikke engang hvorfor. Heldigvis kan det meste stenges av.
Det eneste som ikke piper hjemme hos oss nå, er kjøleskapet når vi glemmer å lukke. Ikke en lyd. Hvor har det blitt av yrkesstoltheten blant ingeniører.
Tre uker siden vi flyttet inn. Det burde være en oppsummering her nå, hva som ble bra og hva som ikke ble fullt så bra, hva vi burde tenkt på før og hva man kan lære av det. Vel og bra det, men ikke nå.
Midt i innflyttingen, når man oppdager ting som ikke ble akkurat som man hadde tenkt, er det på tide å revurdere. Er man kritisk og påpeker alt som ikke er optimalt, blir ting kanskje ordnet, men man mister også perspektiv. Man blir bortskjemt og sur, og glemmer å glede seg over alt som er bra.
Derfor vil jeg slutte å henge meg opp i bagateller, bruke tid på ting som har noe for seg. Leke med barna på barnerommet, skaffe bilbane, se ut, drikke øl når robotstøvsugeren gjør fredagsrengjøringen, spille høy musikk høyt, invitere til fest, kjøre de elektriske takvinduene opp og ned en varm sommerdag, skaffe en hobby, spille et instrument, ta et bad, lage en uteplass vi kan grille pølse. Slike ting.
Så får det være det samme at noen har gjort en surrete jobb med datanettverket. Det kommer jeg tilbake til. De skal få høre fra meg!
IP-bolaget, som ble til Jacket som ble til Blixtvik, klarte omsider å sende en SMS med bruker-info for internet. Brev fikk vi også, tre uker for sent. Men telefonen har de ikke fått dreis på enda. Gjett hvem som skal få mobiltelefonregning fra oss.
Det var IP-bolaget som ble til Jacket som ble til Blixtvik som ikke klarte å gi oss login for å komme ut på nettet. Etter flere dager, tre ubesvarte mail og lange økter med “du är nummer ett i köen, vi arbetar så fort vi kan”, fikk vi endelig en SMS med bruker-info.
Men hva med de andre: Banhof, sikkert ikke noe verre support enn nevnte, har tretti megabit opp og ned for samme pris som én på Blixtvik. Med tretti megabit kan det blogges fort, eller man kan se fortfilm og gjøre andre nyttige ting, fort. Mozilla Firefox er en herlig rask web-leser, og med tretti megabit kanskje den blir enda raskere.
Vi var sikker på at huset skulle bli ferdig til tiden. Siste par ukene var vi ikke lenger så sikre på det. Mange små ting tar tid. Nå ser det sannelig ut som de blir ferdige likevel. Jeg vet ikke hva det er med svensker, men de er utrolig punktlige.
Nå er det meste på plass, vegger og tak, lister, vvs, fliser, kjøkken, vifte, varmeanlegg, kamin, strøm, nettverkskabler er byttet ut, downlights på plass. Hva som står igjen er fliser på kjøkken og rundt badekar, og det er vel stort sett det hele. Et vindu med luftboble skal byttes, og et som var sprukket.
Og robotstøvsugeren har kommet. Vi forsøker å finne ut om det er en han eller hun og hva den skal hete. Jeg tror det må være lillebroren til R2-D2. Ikke like velartikulert, men ganske forvirret. Rapport følger.
Hvordan resonnerer en katt, når den setter klørne i den lille kyllingen i påskedekorasjonen som Teodor 6 år har laget. Nå har jeg plukket kyllingen opp fra gulvet fem ganger bare i dag.
Se her ja, mitt første forsøk på PhotoShop Elements noen sinne! Her har jeg rotért, skjerpet ørlite og lyst opp i mellomregisteret.
Ellers er det gøy å se at farger, fokus og stofflighet blir mer skikkelig med RAW enn med JPG som utgangspunkt (spesielt hudtoner, nyanser av rødt, grønt og detaljer i skygge).
Rørleggeren er på plass og finner ikke ut av dusjen vår. Noe sånt har han ikke montert før. Det er enklere med Gustavsberg, får jeg vite. Typisk. Nå må vi vente på flere deler (som jeg må bestille) og se om det kanskje fungerer.
Hva hadde han sagt om vi hadde kommet med den italienske blanderen til badekar som vi først hadde tenkt …
Den som vi skulle fått fra Oras, derimot, den kommer ikke. Så nå må vi ut og lete igjen.
Og så litt hodebry: Avstengningskran for oppvaskmaskin! Slike ting brukes bare i norden, eller i Sverige, og tyskere flest spesialdesigner ikke kraner for det nordiske markedet. Greit nok, vi har ikke bedt om det heller. Planen var å ha en avstengningsmekanisme under benken, der den strengt tatt hører hjemme. Først sjekket vi med forsikringsselskapet at det skulle være i orden. Men nå vet ikke rørleggeren om han er helt enig. Jeg forsøker svenska Boverket, de som bestemmer slike ting:
«Allmänt råd: Anslutningar till disk- och tvättmaskiner m.m. bör förses med avstängningsventiler som är synliga och lätt åtkomliga.»
Vel, om kran settes under oppvaskbenk, blir den synlig - når vi bare åpner skapdøra først. Eller er det meningen at vi skal vi ha et lite vindu inn også, kanskje.
En kjempestor selvlysende hvit prikk på hvert eneste bilde. Jeg går bakover og ser eksakt hvilken dag det skjedde. Jeg blir svett og tenker at kamera må inn på verksted. Det er en grei sak egentlig; punktet mappes og erstattes av verdier fra punktene rundt. Punktet er lite nok til at man ikke ser det.
Men det er her internet kommer inn. På en diskusjonsgruppe finner jeg dagens beste tips: Gå inn i menyen, velg manuell rengjøring av sensor, vent 7-8 sekunder, slå av. That’s it! Man skal altså ikke rengjøre noe som helst, bare velge i menyen. Hva som skjer er at speilet går opp (speilrefleks!) og slipper inn lys. Og hvorfor i all verden skulle det fungere?
Jeg kan bare spekulere: Lyset slipper inn og sparker liv i pikslene. Det fungerer ikke alltid, men man kan være heldig.
Og prikken er søkk vekk!
Her ser du et utsnitt (0,6%) i størrelse 1:1. Legg merke til skyggen rundt punktet. Etter-bildet er selvfølgelig bare tøys, manipulert, for å vise et poeng. Men punktet har blitt helt normalt igjen. Alt er som før. Puh.
De tøffeste kjøleskapene ser omtrent ut som på bildet til venstre.
Men jeg føler nok at vi ender opp med noe i retning av det til høyre.
Siemens har noe lett over seg. Rene flater, ingen pyntelister i knirkete plast.
Det viktigste er at kjøleskapet holder seg kaldt, drar lite strøm, holder i ufattelig mange år uten å gå istykker, og ikke lager dårlige lyder. Det er det viktigste igrunn.
Innebygget TV og internet? Det er sikkert gøyalt å stå på kjøkkenet og surfe på internet, men rent bortsett fra det; jeg vet ikke jeg.
Litt lenger ned på siden leser jeg …
Legg link til bloggen din her.
He he, dette må vi prøve … Vel, til poenget: Her har jeg samlet noen av de mest interessante i prisklassen langt under ti tusen (seks tusen?). Klikk på bildene for å se test i Digital Photography Review. For det er forskjell. Optikk, fargegjengivelse og betjening - og Digital Photography Review går grundig igjennom sakene.
Olympus E-410 er et flott kamera, etter min mening, det eneste som ikke har noe litt 2005 over seg. Tidløst og elegant. God optikk og suveren bildekvalitet. Eneste aber, bildebrikken er mindre enn på konkurrentene, derfor noe mer støy, spesielt på høyere ISO (eller rettere: mer støyreduksjon, mindre detaljer). Muligheten for høy ISO og det å ta bilder uten blitz nesten hvor som helst, er kanskje noe av det mest spennende med en god speilrefleks. Derfor blir Olympus’en ikke fullt så interessant for alle, som den kunne vært. Men for all del, et kjempekamera!
Det er mange som gjør et stort poeng av at en speilrefleks skal ha et kjempedigert grep å holde rundt. Men øh, for tjue år siden fantes det nesten ikke og det var ingen som savnet dem heller. Hold kameraet riktig, i venstre hånd, så er det ikke noe problem. Så vidt jeg husker så hadde ikke Hasselblad så store grep de heller, de er ikke noe mindre legendariske av den grunn.
Personlig holder jeg en knapp på Canon eller Nikon og er strålende fornøyd med et Canon EOS 400D. Det jeg ønsker nå er bedre optikk, knivskarpe bilder, og vil slå et slag for fast brennvidde, ikkezoom! Gjerne 50 mm normalobjektiv (eller 30 mm nå for tiden). Hadde ikke det vært noe! Blir det en trend, husk hvor du hørte det først!
Uansett hva du velger er du nesten nødt til å bli fornøyd. Å velge mellom så gode kameraer som finnes nå, er et luksusproblem!
Så mye gratisreklame på én og samme side og jeg får ikke et rødt øre for det? Bah!
Benkeskivene er i 12 mm sort kompositt. Bak kjøkkenøya er en 95 mm skillevegg, 160 cm bred, ca 115 cm høy. Her skal det være en 30 cm bred skive (bardisk!) der gjester kan sette fra seg martinien. Kompositt kan ikke skrus, den må limes. Bekymringen er derfor om bardisken vil holde (fig 1). Snekkeren foreslår vinkeljern (fig 2). Vinkeljern er bra tenker du, men det vil jo synes! Derfor har jeg tenkt, hva om vi legger inn en trekantlist (fig 3) som males samme som skilleveggen bak? Eller, om vinkeljernet felles inn i gipsen, sparkles og males over, det burde fungere!
“Det digitale hjem” - pr min definisjon at alt som kryper og går av elektrisk er koblet sammen i nettverk - det hører liksom med i 2008. Men det finnes ikke riktig noe på markedet enda? Fremdeles, omtrent tretti år etter at det først ble mulig, ser ingenting ut til å være enkelt nok, billig nok, ikke-proprietært, på tvers av alle funksjoner som strøm, lys, varme, lyd og bilde. Er det bare meg? Det vi trenger er et slags husets svar på internet, en felles protokoll for alt som går på strøm.
Så, i mellomtiden legger vi pengene på datanettverk (Cat 6), så får det andre komme når det kommer.
LexCom ser ut til å være et greit system for å samle alle “mellomløsninger” i ett og samme nettverk. Data, lyd, bilde, telefon, teve og sikkert litt til, kjøres ut i de samme kablene og tas vekk en etter en (moduler i et koblingsskap) etterhvert som det digitale tar over. Kjekt!
Noen som vet mer om slike ting?
Slik så det hvertfall ut (bildet til høyre) for noen uker siden, før koblingsskapet kom på plass. En hel masse K-rør ut av veggen.